"Det skjedde bare med meg..." : En empirisk tilnærming til fenomenet mellommenneskelig avvisning basert på fire sykepleierstudenters beskrivelser

Formålet med studien er å få kunnskap om sykepleierstudenters opplevelser med mellommenneskelig avvisning i møte med pasient. Hva studenter opplever som avvisning fra pasient, hvordan opplevelsene følelsesmessig arter seg og hvordan de håndterer avvisning er de sentrale forskningsspørsmålene for studien. Studien er vitenskapsteoretisk inspirert av fenomenologi og hermeneutikk. Den har en beskrivende og utforskende karakter. Narrative forskningsintervju er benyttet for å få tilgang til studentenes opplevelser. En mannlig og tre kvinnelige første års sykepleierstudenter har deltatt i undersøkelsen. Datamaterialet er hovedsakelig analysert i forhold til Løgstrups etiske fordring og Hochschilds teori om emosjonelt arbeid. Min struktur og systematikk i analysearbeidet er basert på meningsfortetting og meningstolkning. Resultatene av undersøkelsen viser at sykepleierstudentene samlet sett tolket følgende uttrykk fra pasient som avvisning: 1) unnvikende blikkontakt og reservert kroppsholdning i møte med studenter som forsøkte å etablere kontakt, 2) taushet, benektende utsagn, krav om at studenten skulle fjerne seg, hyl, skrik og ignorering ved tilbud om omsorg og hjelp fra studentene og 3) negative, hissige og voldelige trekk i seg selv. Inn under sistnevnte kategori falt verbal kverulering, slag, spytting, kloring og lugging. Alle disse budskapene ble tolket avvisende, selv der pasientene hadde kognitiv svikt. De fleste avvisningene ble i tillegg tolket som pasientens kritikk av pleiekulturen og systemrutinene ved stedet. Faktorer som påvirket respondentenes tolkning var bl.a. trekk ved studentrollen, individuelle egenskaper og behovet for å bli møtt med tillit. Resultatene framstår med likheter og individuelle forskjeller hos respondentene når det gjelder følelsesmessige reaksjoner på avvisning fra pasient. Forskjellene kommer til syne i ulike emosjonelle uttrykksformer, styrke og intensitet. Det handler om sårede følelser; føle seg såret på pasientens vegne og på egne vegne. Det handler om følelser som å være litt lei seg, føle seg krenket og føle seg mislykket, skamfull og skyldig. Det er snakk om å føle seg overrasket, skuffet, stresset, hjelpeløs, motvillig, irritert, provosert og forbannet. Følelsene ble relatert så vel til indre opplevelser som til ytre forhold eller den utløsende part. Opplevelsen av avvisning framstår videre som bundet til kontekst og betinget av kvaliteten på relasjonen. Hvordan studentene håndterte avvisning fra pasient viser et felles handlingsmønster i valg av strategier. I første omgang distanserte respondentene seg emosjonelt fra avvisende pasient. Tilbaketrekningen var av mer eller mindre fysisk og eller psykisk art. Distansemidler som humor, tilpasning til pleiekulturen og positiv innstilling til utfordringer ble brukt. Studentene begrunnet sin tilbaketrekning i: respekten for pasienten, av hensynet til seg selv og ved henvisning til den praktiske logikken som slo inn. De neste håndteringsstrategiene var å framsette dommer rettet mot pasienten, praksisstedet og utdanningsinstitusjonen, rettferdiggjøre egne holdninger og handlinger og for ett par av studentene å tillegge seg selv selvkritikk. Endelig var studentene tydelige på å tilnærme seg på nytt pasientene som utløste vonde følelser. De forsøkte å imøtekomme fordringen selv om de var noe reservert i sin selvutlevering. Så vel under første, som under senere møter med pasientene, spilte studentene mer eller mindre bevisst skuespill overfor pasientene. Den nye tilnærmingen til pasient resulterte i ny avvisning, ny tilbaketrekning eller fokusskifte og mer hensynstaking til pasient. Enkelte funn bærer bud om at studentene reagerte sterkere følelsesmessig på avvisning fra orienterte og mentalt bevisste pasienter enn fra pasienter med kognitiv svikt. Det førte til ulike tilnærmingsmåter til pasientene